
Nå. Vi tror altså, at vi er kommet til den konklusion, at Bean har en eller anden form for kolik. Ikke den helt vilde ‘vi-skriger-hele-dagen-hver-dag’ slags, men der er dage hver uge, hvor der er utrøstelig gråd i flere timer. Og det slider på både barn og forældre. Så vi tager en tur til Hvidovre på mandag og besøger en kraniosakralterapeut ved navn Ruth, der udvirkede mirakler for en venindes datter. Og håber, at det giver et lidt gladere barn. For det er godt nok hårdt at blive råbt ind i hovedet af et barn, man ikke kan trøste, fordi det hverken er mad eller bleskift eller over- eller understimulering, der er i vejen. Fx i går. Phew. I øvrigt...